På slutten av åttitallet besøkte jeg Madeira, og en kveld var jeg i behov av en drosjetur på et par timers lengde. Taxisjåfører er ofte glade i å prate og spesielt hvis du skal tilbringe noen timer i samme bil som dem. Denne kveldens såfør var ikke noe unntak. Bilen var vel knapt satt i gir før han lurte på hvor jeg kom fra. Og da jeg opplyste at det var Norge, hadde min kjære sjåfør temaet klart.
I to timer på smale og bratte veier fikk jeg høre alt om Bacalao og portugisernes takknemlighet over norsk klippfisk. Det fantes faktisk ikke grenser for fantastisk denne retten var. Det nærmet seg religiøs stemning i bilen denne kvelden.
Selv om min begeistring for fisk er noe moderat, var jeg jo nødt til å prøve den så snart jeg kunne etter denne kveldens hyllest. Og rett skal være rett, bacalaoen har fått seg en ny tilhenger.
Mange år og utallige porsjoner senere ble jeg overasket på nytt. I min villfarelse har jeg alltid trodd at denne matretten opprinnelig er norsk. Noe som plutselig gikk opp for meg at var feil. Den er i følge ryktene introdusert av fiskeoppkjøpere av spansk herkomst tidlig på 1800 tallet for oss nordmenn. I landene rundt Middelhavet brukes også ordet Bacalao som en felles betegnelse for mange forskjellige retter.
Men en ting har alle disse matrettene felles og det er at hovedingrediensen er klippfisk, og den skal være fra Norge.
Andre ting som skal være i en god gryte Bacalao er tomatpure, løk og poteter. Og en god olivenolje. Personlig liker jeg godt å tilsette både hele oliven og bra med hvitløk. Noen varme bagetter til, og kvelden er nødt til å ende i feststemning