Jula varer helt til på påske heter det jo i sangen, men der må jeg bare skynde meg å si at det håper jeg da virkelig ikke. Kanskje i mange av de tusen hjem, men ikke i mitt. I hvert fall ikke julematen. For da kan det gå skikkelig gærent kjenner jeg.
Kjenner det veldig her jeg sitter en tidlig morgen i romjula og prøver å motivere meg til å skrive noen fornuftige ord om mat. Og det er ikke så helt enkelt skal jeg få lov til å opplyse om. Når det drypper ribbefett fra øregangene og skjorteknappene truer med å drepe noen om de skulle finne på å løsne, noe det kjennes det ut som de kan finne på hvert øyeblikk som helst. Store mengder Nyco og Titralac ser ikke ut som har virket noe særlig denne jula. Og så skal man liksom skrive noe lurt om mat.
Nei, dersom jula og julematen skal fortsette dette kjøret frem til påske blir det problemer. Særlig med tanke på at påsken kommer et par uker senere i år enn den gjorde i fjor, og selv den gangen var det slit nok. Og med påske skal man liksom fortsette suksessen med Kvikk Lunsj, lammesteik, egg, marsipan og klementiner.
Men den påsken den sorg. Har mer enn nok med den jula som har vært. Oppvarmingen til jul begynner nemlig tidlig her i huset, enten man vil eller ikke. Og akkurat som snøen som falt i fjor, så er fjorårets forspisninger totalt glemt når en ny desember nærmer seg.
Og med inngangen til julen så kommer også tradisjonene frem. Og tradisjonen tro så stiller våre gode venner Tom og Inger opp med julemiddag for vennene sine, allerede første helgen i desember. Og her er det ikke spart på noe. Verken gode venner, fantastisk mat eller utsøkt drikke for den del. Eller et hus pyntet på en måte som får den den julestemningen du ikke har kjent siden du var et lite barn, til å slå ned i deg som et jordskjelv ganske høyt oppe på Richters skala.
Årets første glede over sprø svor fødes denne kvelden. Bare elsker den knasende lyden mellom tennene.
Julepølser i alle fasonger og typer. Medisterkaker av beste sort. Også alt det deilige tilbehøret. Poteter, sylteagurker, sennep, surkål. For ikke å glemme en saus så god at det går gjetord langt nedover veien om den. Er nok en vel bevart hemmelighet, oppskriften på denne sausen, så jeg vet ikke så mye om hvordan den er konstruert. Med unntak av en liten ting jeg er helt sikker på. Den oppskriften har du ikke fått av Grethe Rohde Inger? Resten av detaljene får jeg prøve å finne ut av etter hvert.
Så er det bare å bli rullet bort i sofaen for litt mer drikke. Og fine diskusjoner med gode venner. Fint det. Så fint med en sånn kveld man bare kan slappe av med gode venner og full mage. Ingen hverdagsproblemer som må løses, bare små verdensproblemer som dukker opp gjennom samtalene. Bare avbrutt av dessert og kaker i stort monn.
Etter den omgangen med søte varer er det bare for husfruen og guttungen å få trillet skribenten hjem. Og da har vi allerede bare så vidt begynt på desember.
Uka etter er det bursdagsselskap. Og med seg selv som selveste bursdagsbarn er det vanskelig å forbigå den dagen. Og markeres skal den jo. Dog ikke med samme intensivitet som uka før, men allikevel nok til å bli i overkant, og vel så det mett. Som nevnt er husfruen en racer på kjøkkenet og benytter gjerne en hver anledning til å servere noe som vi alle setter til livs med stort behag.
Noen dager etter er det guttungen som fyller år. Og ikke bare han. Nei da, nabojenta tråkker også til med bursdag på akkurat samme dag. Og i tillegg til å være nabojente så er hun også en nær slektning. To bursdagsforspisninger på samme dag blir kanskje i overkant selv for en fagmann i spising som undertegnede. For alle de andre, som ikke er så godt trent, blir det bortimot helt umulig.
Men raske i tankegangen er vi alle sammen (i hvert fall de andre), så det er mange år siden vi begynte å feire bursdagsbarna over to dager. I år var det nabobarnet først. Og hun ble feiret med store mengder Empandas og tilhørende tortillachips. Servert med sauser, dipper, jalapenos og annet snaks i varierte versjoner. Og det hele i mengder som krever innsats. Nesten så mye innsats at det ikke er plass til å få smakt på alle kakesortene som blir satt frem etterpå.
Litt søvn og en arbeidsdag senere er det klart for podens feiring. Og den var ikke noe å skamme seg over den heller. Ikke helt ulik feiringen dagen før, med unntak av at Empnadasen var byttet ut med store mengder hjemmelaget pizza. Ingen som opplevde den som spesielt vond heller. Husfruen og moren hennes hadde eksperimentert med en variant med reker og skinke i deler av utvalget. Et meget vellykket eksperiment hvis du spør meg eller noen av de andre som var på åstedet under premieren. Kjenner jeg nødt til å få lurt ut frem oppskriften. Om jeg får tak i den er jeg litt usikker på, men jeg lover i tilfellet at jeg skal gjøre det jeg kan for å få delt den med dere kjære lesere. Bare dere lover å ikke spre den videre. Hverken husfruen eller svigermor er kjent som dårlige kakebakere heller, så i overkant mette ble vi denne kvelden også. Det var et meget fornøyd bursdagsbarn, og en like fornøyd far til et bursdagsbarn, som kom seg alt for sent i seng den kvelden.
Selv om kalenderen nå nærmet seg faretruende selve julehelgen med tilhørende magefyll i uante mengder, så gjør jo ikke denne artikkelen det. For nå kom det noen dager med ferdigfremstilling og innkjøp av julemat. Og den de dagene går jo heller ikke ubemerket hen.
Husfruen tar seg av mye. Særlig på kjøkkenet. Det kokes, bakes, stekes og brases til de vanvittigste dufter de siste dagene før jul. Skjønner ikke hvordan hun rekker alt. Hjelp tilbydes sjelden, og tilbydes de er det påfølgende avslag sjelden langt unna. Mener hun har nok å gjøre uten min hjelp å rydde opp i også. Men eksperthjelp til prøvesmaking vil hun i det minste ha, og der har jo jeg mye å tilby.
Mange forspisninger senere er vi endelig klare til å feire jul.
Men nå kreves det mere Nyco fra mine indre kroppsdeler, så julehøytidens inntak av mat får eventuelt bli en kommende historie.
Skrevet av Per Sibe
