Det er en tid for alt, heter det seg jo. Så da er det vel en tid for sursild også da. Det er vel mange som mener at denne tiden befinner seg i nærheten av julaften, men der er jeg delvis uenig. Det er alltid tiden for en skive brød med deilig hjemmelaget sursild. Men for all del. Juletiden er ikke til noe hinder den heller.
En veldig romstering og musikk fra husets kjøkkenregion møtte meg da jeg låste meg inn gjennom utgangsdøra her forrige dagen. Hallo, ropte jeg, men ikke noe svar fikk jeg på ropingen min. Bevegde meg over til kjøkkenet for å beundre kaoset der inne. På et blunk oppfattet jeg situasjonen. Husfruen var i full gang med å lage sursild.
Og når husfruen er i gang med det. Vel da er det alvor må vite. Husfruen tuller ikke med sånn. Men så blir resultatet bra også da. Så bra at hun må alltid lage mer enn det vi egentlig klarer å dytte i oss sjøl. Når rykter og lukt av eddik, sild og løk begynner å spre seg i nabolaget, er det ikke fritt for at det andre som vil smake også.
Jeg var raskt frempå med forslag om å hjelpe til, men kjøkkensjefen ville ikke vite noe av det. På ingen måte, slo hun fast, og fortsatte, det er søl nok her allerede. Lite å gjøre ved det, så jeg stakk av gårde og hentet skribentblokka, kulepennen og fotoapparat. En oppskrift skulle jeg i det minste dra i havn.
Sursild lager ikke seg selv, dersom man skulle tro det, med tanke på all den sure nedbøren som detter ned i Nordsjøen. På ingen måte det samme. Dersom noen skulle lure på det.
Og dersom noen skulle lure på hvordan man lager sursild. Så skal dere her få en liten oppskrift på hvordan husfruen her gjør det her i huset. Igjen må nevnes at husfruen er erfaren på kjøkkenet, så alle mål blir sånn cirka. Det er sånn hun måler opp det meste som har med mat å gjøre. Sånn cirka.
Gryta på komfyren ble fylt med vann og eddik. 7 % eddik ble det gått for. Blandet med vann i forholdet 2 til 3 dl vann til 1 dl 7 % eddik. Sukker i omentrent like mange dl som eddik, helles også i. Hele pepperkorn og noen laurbærblad må også med. Så er det bare å la det hele få et oppkok til sukkeret er oppløst. Rør gjerne litt forsiktig.
Går det an å være litt mere spesifikk på målene, spurte jeg forsiktig. Nei det går nok ikke, var svaret på det spørsmålet. Skjønte at det ikke var noe vits i å mase mer etter det svaret, så isteden gjorde jeg som jeg pleier når jeg ikke helt forstår. Satte på meg et litt sånn spørrende ansiktsuttrykk, med litt fortvilte øyne. Litt sånne sorgtunge dere vet.
Det hjalp denne gangen også. Husfruen forbarmet seg over meg, og kom med en slag forklaring. Smak til etter hvert. Det hele skal ikke smake godt, men emment. Ønsker du det noe mer spesifikt enn det, så får du høre med han vennen din GOOGLE. Og med det svaret var det bare å si seg fornøyd.
Så var det silda som skulle behandles. Her i huset går det i sånne pakker fra Findus, merket Saltsild/spekesild. Vet at noen bruker kryddersild, men det gjør vi ikke her altså. Det viktigste er at det er fileter. Og filetene denne gangen var akkurat passe salte etter vår smak. Slo kokka fast. Og da var de nok det. Skulle det derimot vise seg at de oppleves for salte, så er en time tid i vann eller melk en utmerket måte å avsalte de på. Og et par pakker a 250 gram med sånne fileter gikk med til dagens vending. Og det skulle vel regnet i stykker være en 8 til 12 fileter.
Filetene skjæres så på tvers i fingerbrede biter. Er du litt opptatt av skjønnhet og sånn, så skjærer du dem gjerne på skrå. Ser mye stiligere ut på den måten. Akkurat som om fiskefileter blir pene uansett hvilken vinkel du skjærer dem i. Ikke mye pent i den haugen med død fisk jeg så i hvert fall.
Løk må man ha. Også her står du fritt til å velge mellom flere typer. Rødløk, vårløk, vanlig løk, eller purreløk. Her bruker vi vanlig løk. Hvor mye løk til hvor mye fisk, er også på mange måter valgfritt. For undertegnede som ikke har tatt noen medaljer i konkurransen for Verdens største fiskemat-elsker, er det mye løk som er det gjeldende. Løken skjæres i tynne ringer, mens du samtidig husker på og ikke gni deg i øynene med noen av hendene du brukte til løkskjæringen. Av erfaring kan jeg nevne at det er usedvanlig dumt nemlig, Et tent stearinlys derimot på benken der du skjærer opp løken, behøver ikke å oppleves som negativt idet hele tatt. Husk bare å blåse det ut igjen etter bruk. Husbrann er ikke noe tøft i noens hjem.
Og så var alt det vanskelige unnagjort. Og selv det vanskelige var veldig enkelt. Nå skulle bare ingrediensene stables på riktig måte i glassene sine. For mens husfruen hadde svingt kniven gjennom løk og sild, så hadde laken kokts seg ferdig, og var nå akkurat passe avkjølt.
Så var det bare å begynne å stappe lagvis. Sild, løk, og noen hele pepperkorn. Så gjorde hun det samme ne gang til. Biter med sild, løk og noen hele pepperkorn. Et og annet laurbærblad innimellom må ikke glemmes. Og etter noen gjentagelser var det første glasset fullt.
Og da var det laken sin tur. I en presis håndvending fylte kokka opp glasset med lake. Det er nok her avslaget hun ga meg på å hjelpe til kommer inn. Litt for kjapp helling i et glass fylt med løk og biter av sild resulterer ille fort i mye tørking av benk.
Men husfruen har full kontroll og snart var laken på plass. Så var det bare å rykke tilbake til start og begynne på neste glass. Og neste.
Så dukker problemet opp selvfølgelig. Man får jo så fryktelig lyst på en liten skive grovt, mørkt brød med hjemmelaget sursild på. Og det problemet dukker alltid opp i det lokkene blir satt på glassene.
Nå er jo ikke det noe problem for så vidt. Lokk er enkle å få av igjen, når det er fullt av motivasjon på innsiden.
Nei problemet er at sursilda trenger minst et døgn i kjølige omgivelser før den i det hele tatt er spiselig. Og når både utseende og lukten ikke trenger det samme, så blir det fort et veldig langt døgn. Veldig langt.
Men snart..
Skrevet av Per Sibe
