Her forrige dagen fikk jeg en hyggelig innbydelse fra en forbindelse som ba meg ut på middag sammen med firmaet sitt. De hadde imponerende nok tyve års jubileum, og ville markere dette med en felles middag for ansatte og forbindelser.
Ikke tvil et øyeblikk på at jeg ikke ble glad for den innbydelsen. For det ble jeg. Det er sjelden utsikt til et godt måltid mat ikke medfører glede fra denne skribentens side. Og jeg vet også fra tidligere erfaring at dette firmaet er fylt med bare hyggelige mennesker. Et poeng som på ingen måte trekker lyst og jubel i negativ retning.
Det som muligens kunne trekke det hele litt ned var valget av type spisested. Indisk betyr sterke curryretter i min verden. Ikke for det at jeg ikke liker denne typen mat. For det gjør jeg. Både curry og sterk mat kommer høyt opp på lista over ting jeg foretrekker å spise. Og akkurat det var grunnen til at jeg ble ørlite grann skeptisk til dette valget. Hadde blitt litt mye av begge deler i det siste og det hadde kroppens inntaksavdeling bemerket for meg den siste tiden.
Men ikke for det. Så lenge det finnes produkter som titralac og andre maveregulerende midler fantes det ingen grunn til å avslå invitasjonen. Spesielt ikke når gjeldene kveld sto helt tom i avtaleboka mi. Her var det bare å begynne å glede seg.
Kvelden kom, og til avtalt tid stilte jeg opp på restauranten med stor matlyst, en boks titralac i lommen og nygredd fjes. Ble geleidet til bordet av en hyggelig kelner som kom fra samme land som menyen. Og det føles alltid litt trygt kjenner jeg. Blir litt skeptisk hvis den som serverer maten på en indisk eller japansk restaurant stiller i samedrakt og med utpreget finnmarksdialekt. Og denne skepsisen gjelder selvfølgelig andre veien også.
Ingen grunn til bekymring her så langt. Fyren var både serviceminded og hadde peiling. Slo meg ned sammen med de andre og bladde i menyen. Åh, det så veldig sterkt ut. Heldigvis så var det en av de andre i selskapet som slet med en litt overivrig mage også, så vi delte noen syrenøytraliserende og ga oss i kast med kelneren for å finne ut om han kunne anbefale noe som passet i stedet for curryrettene.
Han var nemlig allerede tilbake ved bordet med noe flatbrødlignende brød, og et utvalg av forskjellige typer chutney. Liker veldig godt de greiene der. Chutney altså. I anledning dagens mave så var det nok i overkant sterkt. Men det problemet ble i hovedsak teoretisk. I praksis nøt jeg hver bit som sved i magesekken. Og alt for tidlig var det fatet tomt.
Tilbake til kelneren og hans anbefalinger, så var han godt i gang med å anbefale alternativer, mens vi dyttet chutneyflattbrød i munnen. Jeg kjente vel helst for en skikkelig biff som hovedrett, men kom plutselig på at det var nok feil valg på denne restauranten.
Kelneren foreslo noe han mente var milde curryretter. Mulig han hadde rett i at de var det, men for meg finnes ikke milde curryretter. Skal det være curry, så skal det være sterkt. Skulle bare mangle. Jeg går ikke på et sted de serverer sushi og bestiller den uten wasabi, ris eller soyaolje.
Kelneren forsto og forklarte at de hadde grillretter med saus servert ved siden av også. På den måten kunne man regulere styrken lettere selv, enn med en grytevariant hvor man måtte forholde seg til det som allerede var blandet sammen.
Jeg bet på, og gikk for en grillet kyllingvariant som skulle serveres med innslag av både frukt og grønnsaker. Angrer ikke på det. Selv om jeg lurte på en liten stund om jeg skulle gjøre det. For når maten ble servert trodde jeg et øyeblikk at det var et fruktfat som ble plassert på bordet der jeg satt. Så både honningmelon og masse andre plantevekster, men ikke noe kjøtt var å få øye på så langt jeg kunne se.
Heldigvis bare et synsbedrag. Rotet litt rundt i alt det grønne og fikk øye på kyllingbitene. Hvilket krydder som blir brukt på kyllingkjøttet når de griller på indisk måte fikk jeg aldri noe svar på, men grønt var det. Så grønt at fuglebitene kamuflerte seg lett blant alt det andre med naturlig grønnfarge.
Fikk rotet blandingen fra skålen, med varmelys under (smart opplegg), og over på tallerkenen min. Såpass mye mat var det at noen biter måtte ta en mellomlanding på duken, men slike bagateller ser jeg stort på. Ris kom på egen skål og ble flyttet over på tallerkenen den også. Det samme gjorde sausen.
Og så var det bare å hugge innpå. Og dette var godt. Det kunne jeg fastslå allerede etter første munnfull. Kyllingkjøttet balanserte perfekt smaksmessig med frukt og grønnsaker. Og sammen med nydelig nanbrød og meget hyggelig selskap ble hovedretten en stund i ren nytelse.
Og de gangene jeg syntes at det kunne bli litt i mildeste laget, så var det bare en liten runde opp i de nyfylte skålene med chutney som var satt frem på bordet igjen. En liten dash på gaffelen og inn munnen så var behovet for sterkt tatt hånd om for en stund. Genialt.
Og genial var desserten også. Jeg gikk for gulrotkake med is. Og det skulle man ikke trodd at det var det som ble servert. Den oransje gulrotfargen var gjenkjennbar, men der stoppet det. Det så ut som bare noe rå og kornete deig som var knadd sammen til ubestemmelig masse, puttet i en glasskål og toppet med is og krem.
Men smake måtte jeg jo. Og gjett hva. Det er den beste desserten jeg kan huske å ha spist. I hvert fall på veldig veldig lenge. Det var bare rett og slett fantastisk. Den oransje gulrotmassen hadde blitt varmet opp og passet helt utrolig godt smaksmessig sammen med den kalde isen. Og etter et ganske heavy måltid var dette den perfekte avslutning. Spesielt sammen med en god kopp kaffe. Og det bød ikke på noen problemer og få tak i det heller.
Skulle det være noe som helst å utsette på denne desserten så må det være at den ikke tilbys i doble porsjoner. Eller triple, for den saks skyld.
En flott kveld ble det, både smaksmessig og sosialt. Skulle du noen gang bli bedt ut på curry, så la ikke et syrefylt mellomgulv stoppe deg. Det finnes som regel løsninger og alternativer.
Skrevet av Per Sibe
