Sushi liker jeg godt. Kan forspise meg skikkelig på det. Vi er i den heldige situasjonen at vi har et utmerket Sushikjøkken like i nærheten av huset hvor sofaen min er plassert. Men å vanke der i tide og utid setter ikke lommeboka noe særlig pris på.
Så ofte trår Husfrua til og lager hjemmerullet sushi, eller i hvert noe som er noenlunde likt den japanske nasjonalretten. Det sies jo at for å være en utdannet sushi-kokk så kreves det syv års utdannelse. Det har nok ikke Husfrua på langt nær. Men dyktig i kokkeleringen er hun, og godt smaker det.
Og så var det her en lørdag Husfrua kom hjem fra den lokale matselgeren. Og til familiens store glede erklærte hun at hun skulle lage nettopp denne retten som tilbehør til lørdagens heller skralle TV opplevelser. Kunne noen bidra med rydding av handleposer kanskje?
Der er jeg ikke vanskelig å be, hjelpsom og nysgjerrig som jeg er tok jeg affære med en gang. Og her var det mye godt til kvelden. Reker, crabsticks (som nok ikke er min favoritt), mango, agurk, sushi-ris, wasabi, syltet ingefær og masse annet som jeg synes er veldig godt. Ikke minst det store stykket med Salma-laks.
Salmalaks dere. Blir ikke et skikkelig hjemmeshushilag uten den. Feite fine lag på toppen av en ball med sushi-ris. Bare adskilt med litt mango og innsmurt med wasabi, før den dyppes i soyaolje og blir historie. Yammi.
Men tilbake til omtalte lørdag. Gjorde meg ferdig med utpakkingen og lot deretter noen timer gå med til andre gjøremål, mens jeg så frem til kveldens måltid. Blir i godt humør av slikt jeg. Slik glede seg til tid dere vet. Tiden frem mot et godt måltid er det mye glede i.
Men det er veldig slitsomt med sånn gleding også. Ved 19 tiden slo utmattelsen inn. På kjøkkenet var kokka godt i gang med maten, så jeg bevilget meg en liten tenketime på sofaen. Deilig og nødvendig.
Litt over en time senere sto Husfrua foran meg på gulvet og forklarte at det ikke ble noe salmalaks på Sushien. Den hadde gått ut på dato og luktet ikke så godt lenger heller. For meg var dette ensbetydende med at det ble ikke noe av det måltidet jeg hadde gledet meg til.
La meg slå det fast med en gang. Denne måten å bli vekket på virker på ingen måte noe positivt inn på humøret mitt i det hele tatt. I utgangspunktet alltid litt gretten når jeg blir forstyrret i en tenkepause, og odøren av overmoden fisk opp i neseboret hjelper heller ikke det minste i så måte.
Etter stengetid mente jeg bestemt også at det var, men den misforståelsen rettet Husfrua opp i. Bare veldig kort tid siden den lokale butikken utvidet åpningstiden til 21.00 på lørdager. Flaks. Ingen tid og miste. Her gjaldt det å komme seg over til sjappa før humøret rakk å bedre seg. Med slørete blikk og krøllete skjorte var jeg der i løpet av minutter.
Jeg er som regel ikke noe stort fan av disse lange åpningstidene. De medfører jo at Husfrua og andre utsetter handlinga til langt over normal spisetid. Men denne dagen var det nyttig tenkte jeg da jeg skar inn døren og satt kursen mot en butikkansatt som så litt forskremt ut der jeg kom busende.
Fikk forklart ærendet mitt så hun forstod det, og hun nikket medfølende, og stakk nesa forsiktig opp i posen med fisken. Dog ikke lenge. Imponerende ansiktsuttrykk fikk hun også. Ikke lenge etter var sjefen hennes der også. Han påstod hardnakket på mitt direkte spørsmål at de ikke hadde for vane å selge råtten fisk og mumlet noe om håpløse ekstrahjelper.
Et tema jeg ikke på noen måte la meg borti. Jeg var mer interessert i en løsning på sushiproblematikken min.
Og det løste seg greit. En skikkelig beta laks av en merkbart høyere vektklasse enn den jeg la igjen, hadde jeg med meg hjem igjen. Og det var lenge før den hadde tenkt å gå ut på dato for å si det sånn. Den fangsten sammen med frisk luft gjorde underverker med humøret, og grei som jeg er så tilga jeg like gjerne hele butikken før jeg forlot den.
Nydelig smakte den. Også som Sushi. Så det eneste som var igjen å irritere seg over videre denne kvelden var Tv-programmet. Men det er det vel lite å gjøre noe med.
Skrevet av Per Sibe
