Så var vi der igjen da. Familien håpet på noe varmt til kvelds eller sen middag hvis du vil, etter en værmessig dag ute i kulde og nedbør. Husfrua hadde fyrt med ved denne dagen, og hadde ikke hatt tid til å frekventere kjøpmannens utsalgssted denne dagen heller.
Så satt vi der og tinte opp da. Sultne, våte og med skikkelig matlyst. Tre tillstander vi alle kunne enes om. En annen ting vi kunne enes om var at ingen følte for en tur i butikken. Noe måtte gjøres.
Som nevnt i tidligere artikler så er varme baguetter en populær matrett i denne familien. Og vi prøver alltid å ha ingredienser til slike på lager. Ikke alltid vi får det til (de har en tendens til å bli udrøye), så derfor spurte jeg forsiktig Husfrua om status. Joda hadde jo både halvstekte bagetter så vel som kjøttdeig og ost, så det burde være muligheter. I hvert fall som fritak for butikkvandring.
Jubel i stua og Husfrua forsvant ut på kjøkkenet og inn i kjøleskapet. Kom dog snart tilbake. Var visst ikke mye spennende å finne utenom de tidligere nevnte ingredienser. Så dette kunne bli kjedelige greier. Men hvis noe tok seg en tur i butikken derimot..
Slike trusler blir man kreativ av må vite. Resten av familien hev inn det eneforslaget til oppgradering av bagett dårligere enn det forrige. Men Husfrua ristet på hodet for hvert eneste forslag og svarte bare, har ikke. Det var da ille hvor tomt det skulle være da. Nesten så man fikk lyst til å ta omtalte tur i butikken. Men bare nesten. Et siste forsøk som pleier å virke var verd å prøve.
Det er trikset med å spille på den kvinnelige husmor-stoltheten., og gikk omentrent som følger. Jøss, det var da rart at du ikke kan finne noe som kan brukes. Du som er så kreativ som regel. Men, vi forstår jo at selv geniene går tomme i blant. Ikke noe å gjøre med det. Velger du nederlag, så gjør du jo det. Du kommer sikkert over det en gang, selv om det kan ta..
Og lenger kom vi ikke. Ikke var det nødvendig heller. Husfrua hadde forlatt rommet og lukket døra inn til kjøkkenet. Ikke lenge etter hørte vi igjen lyden av kjøleskap og andre matskap som gjennomgikk en razzia.
Før det igjen la seg stillhet og ro over huset og jeg atter en gang krøp sammen foran peisen.
Og så kom lukten da. Lukten av kjøttdeig stekt med stolthet, krydderier og fersk hvitløk. Er noe eget over den lukten der. Sultne maver prøvde seg på en tur i ny og ned inn på kjøkkenet, men ble fort jagd ut igjen av en litt mannevond husfrue.
Men omsider sa hun seg fornøyd og sendte ut maten er klar signalet. Blir raskt kø når det signalet høres og denne dagen var ikke noe unntak i så måte. Med hver sin tallerken sto vi oppmarsjerte, hustes ungdommer og jeg.
Husfrua i sin tur var veldig klar på at dette neppe kom til å smake noe godt. Vi andre protesterte. Og det med god grunn.
Hvis maten smakte i beste fall bare halvparten så godt som lukten den ga fra seg, så hadde vi en ny vinner. Og det hadde jeg tro på. Såpass stor tro at jeg forsynte meg like gjerne med to bagetter med det samme. Den boblende osten som dekket over den ekstremt godduftene kjøttblandingen inne i den varme bagetten ga meg rett og slett ikke noe mulighet til valg.
Og så var det tilbake foran ildstedet for prøvesmaking. Åpnet gapet spent og lot det stå til. Om det var godt? You bett.
Akkurat der og da slo jeg fast at dette måtte være den beste baguetten jeg noen gang hadde hatt gleden av å nyte. Husets ungdom sa seg enig. Husfrua, som nå hadde slått seg sammen med oss og prøvesmakt hun også, virket også fornøyd og det er et godt tegn.
I ettertid må jeg vel kanskje innrømme at en bagett, fylt med grillet, dampende kjøtt jeg spiste en engang på slutten av syttitallet i Paris sitt latinerkvarter nok var enda ett hakk bedre, men det kan ikke ha vært mye. Mulig det også bare var stemningen og minnene som gjorde den bedre også. Vanskelig å si.
Tilbake foran peisen og innimellom lyder av nytelse, startet nå 20 spørsmål. Hva var hemmeligheten som gjorde smaken? Husfrua gjorde seg litt kostbar, og begynte å ramse opp med selvfølgeligheter som bagetter, kjøttdeig, Natvigs krydderblanding, løk hvit løk osv.
Greit nok, men det visste vi. Hva var den spesielle smaken? Noe av svaret kom litt forsiktig. Joda, hun hadde da funnet et glass med rød pesto som hadde blitt en del av det hele.
Ingen tvil om at den hadde gitt sitt bidrag til den gode smaken. Utrolig velsmakende bidrag faktisk. Men enda så var det en smak jeg ikke fikk helt tak i. Men som jeg nøyt hver bit av.
Og så kom jeg på det. Fetaost smakte det. Husfrua bekreftet det. En anstendig del av et sånt glass med Apetina fetaost hadde blitt ofret. Blandet med kjøttdeig-blandingen og tilsatt den røde pestoen, før den vanlige osten hadde blitt lagt på toppen og det hele forsvant inn i stekeovnen.
Og bare la meg få si det igjen. Det ble bare så fantastisk godt. Og her i huset kommer det til å bli et fast innslag når bagetter skal serveres. Prøv selv og fortell veldig gjerne hva du synes.
Skrevet av Per Sibe
