Er ikke spesielt glad i vinter og kulde kjenner jeg. Ser lite positivt i denne delen av året. Særlig ikke den første delen av den lange vinteren. Mørkt, kaldt, vått og ufyselig. Nå må det innrømmes at jeg ikke er den typen som tar helt av når det kommer til vintersport heller. Det være seg på televisjonen eller praktisk utøvelse. Så det der med moro på ski og skøyter og sånn trekker heller ikke opp. For min del klarer det seg lenge med at snøen befinner seg på prospektkort.
Men noe positivt må det da være med vinteren også, pleier disse overoptimistiske vennene mine å si. Mulig det, pleier jeg å svare, men hva skulle det være. Men etter å ha tenkt meg litt om så har jeg vel kommet frem til at det finnes noe positivt. Man når man har vært ute i snø, kulde og annen heft og kommer hjem med våte bukser helt opp til knærne, tenner som klaprer av seg selv og snø i vottene, så smaker det faktisk helt utrolig med litt småvarme måltider. Selvfølgelig blir det litt som å slå hodet i veggen for at det er så deilig når man slutter. Men på tross av det så smaker faktisk god mat ekstra godt når man kommer inn fra kulden.
Som her forrige dagen. Ferdig kjempet gjennom snøværet. Våt etter en runde med snømåka for å rydde opp i alt det ufine brøytebilen hadde lagt igjen i oppkjørselen. Og endelig fått på meg noe tørt. Akkurat da slo lengselen etter et småvarmt smørbrød ned i meg. Men hva skulle det bestå av da mon tro?
Tur til butikken var helt utelukket, med tanke på været, så man fikk gå for det man fant i eget spiskammer. Rassia ble igangsatt uten diskusjon. Noen sherrytomater i en plastboks ga håp. Utrolig hva man kan bruke tomater til.
Men tomater alene blir litt snaut til en varmrett. Jakten gjennom husfruens kjøkken fortsatte. Ost er alltid bra, og det finnes som regel et lite utvalg av forskjellige typer i dette kjøkkenet. Men det fristet ikke så veldig mye akkurat denne dagen. Litt rart når jeg kjenner etter for det er sjelden ikke et varmt ostesmørbrød frister. Uansett dag. Men altså ikke denne dagen. Noterte meg dog at de var der, ostene, i tilfellet ikke noe bedre dukket opp. Jakten ble gjenopptatt.
Den som leter den finner, heter det jo. Og jaggu viste det seg å stemme denne gangen også. For der på benken lå posen. Posen med husfruens nyinnkjøpte sjampinjonger. Brun papirpose med teksten fersk sopp på.
Hvilke planer damen hadde for soppen ante jeg ikke noe om. For jeg hadde mine egne planer. Var fullstendig klar over at planene hennes helt sikkert kom til å bli forklart meg med store bokstaver når det ble oppdaget at jeg hadde hatt mine egne. Den tid den sorg slo jeg fast, der jeg sto og planla et virkelig vintermåltid. Soppsmørbrød. Finnes vel knapt bedre kur for en frossen sjel. Bacon derimot var ikke å oppdrive, så da fikk det bli den enkle varianten med sjampinjong og tomater.
Smørbrød er vanskelig å få til uten brød, så brødboksen ble utsatt for en aldri så liten ekspedisjon. Jaggu var det litt loff igjen etter helgen. Et par skiver ble klargjort for en tur i brødristeren. Genialt med brødristere. småtørt brød blir som nytt igjen, på et blunk.
Og når man først er inne på brødristere og andre elektriske duppedingser, så kan jeg nevne at jeg er veldig fornøyd med disse brødskjærer-maskinene som veldig mange butikker har oppsatt seg selv med. Bruker alltid dem, hvis de finnes, og på den måten får jeg alltid jevne brødskiver og i tillegg får man skiver som passer ned i hullene på brødristeren. Og ikke minst blir de jevnt svidde. Ulempen er selvfølgelig at den oppvoksende slekt aldri lærer seg å bruke en brødkniv. Klart det er synd, men med ganske voksne ungdom i huset, så er ikke den problemstillingen viktig for meg lenger. Ikke så viktig som smørbrødet mitt i hvert fall. Tre, fire store sjampinjonger ble funnet frem fra posen sin og kappet i biter. Ikke for små. Tre sherrytomater ble delt i to, og plassert ved siden av soppen på benken.
Soppsteking krever mye stekefett. Sikkert derfor bacon passer så godt til sopp. Men, i og med at jeg manglet det, så ble det smør. Skikkelig smør. Meierismør, gjerne salt type. For ikke å bli tvangsinnlagt av legen min, og andre sunnhetseksperter, bytter jeg dog ut noe av påtvungen mengede fett med matolje av nøytral type.
Stekepannen fikk bra med olje og en smørklatt i seg, og varmet opp til grei varme. Så var det bare å hive oppi sopp og tomater.
Krydder må til. Salt og pepper er et must til denne retten. Personlig liker jeg at mengden pepper er såpass at det river litt forsiktig i munnvikene når det hele skal nytes. Litt annet krydder er heller ikke å forsmå., og for meg dreier dette seg om Natvigs krydderblanding. Om dette har med nostalgi eller smak å gjøre, er jeg ikke helt sikker på, men uansett synes jeg Natvig-blandingen er veldig behagelig sammensatt. Etter min smak i hvert fall.
Og så var det bare å nyte synet av hvordan sjampinjongbitene trakk fettet og krydderiene til seg. Faktisk trekker soppen såpass mye at litt mer smør og olje må tilsettes med jevne mellomrom. Smørstekt sopp smaker mye bedre enn tørrbrent sopp unnskyldte jeg det med, hver gang en ny klatt godt smør forsvant opp i panna.
To loffskiver forsvant ned i brødristeren som ble stilt inn på veldig lett svidd, tallerken og spisebestikk ble funnet frem, og så var det bare å bruke et par minutter på å glede seg.
Spjong, sa det fra risteren og to loffskiver tittet frem. Over på tallerkenen med dem, og så var det bare å helle den gylne sopp og tomatblandingen over dem. Et lite dryss pepper på toppen, og et glass øl for å ta det måltidet enda et nivå opp, og så var det hele klart for en nytelsesstund.
Kanskje ikke vinteren er så aller verst allikevel. Tanken slo meg, der jeg satt og nøt måltidet, mens jeg kikket ut på snøfallet på utsiden.
Men snart var smørbrødet borte og min kjærlighet til vinteren med den.
Skrevet av Per Sibe
