For sånn er jeg. Ikke så veldig vanskelig å irritere heller. Og som regel er det vel ikke noe særlig å irritere seg over heller.
Litt godt egentlig. Det er godt å irritere seg litt noen ganger. Veldig godt. Trenger ikke å gjøre noe med det. Ta affære liksom. Trenger bare å nyte irritasjonen liksom. Og jeg er nok helt sikkert, i perioder, en veldig irriterende person selv. Det påstår i hvert fall Husfruen. Og hun har jo som regel rett. Irriterende nok
Masse flotte ting å irritere seg over her i verden. Feil oversetting av filmer på fjernsynet for eksempel. Eller nyhetsreportere som står ute i stormen på direktesending og forteller hvor farlig det er å være ute i blåseværet. Ja, men så gå inn da vel, utbryter jeg gjerne da, med påfølgende strenge blikk fra familien. Ikke mot fjernsynsskjermen, men mot meg. Men hva har egentlig teksting eller stormer med mat å gjøre. Ingen verdens ting faktisk. Det har med å irritere seg å gjøre. Dog slipper ikke matverden unna heller. Vær trygg på det.
Bokser med makrell i tomat for eksempel. Eller andre sånne bokser med en sånn ring som ryker når du prøver å åpne de på forskrevet måte. Det er irriterende det. Skjorta full av tomatsaus, og drømmen om en god skive brød med makrell i tomat er det du står igjen med. Noen gode forsøk med kjøkkenkniven og tang for å få opp boksen allikevel, bidrar ikke til annet enn å få farge på fingrene. Farge som matcher tomatfargen på skjorta. Dog med den forskjell at fargen på hendene er det blodsmak på, der du står og surrer dem inn med tørkepapir av kjøkkentypen. Blir en del stygge ord av slikt. Irriterende? Jepp, veldig.
Selvfølgelig er det ikke spesielt mindre irriterende når denne ringen er festet alt for dårlig på bokser med leverpostei eller skinkebokser heller. Men disse produktene sparer skjorta for en del vaskepulver i det minste.
Eller den gangen på Madeira, da vi skulle ut å spise på en ganske så bedre restaurant. Espatata ble det. De deilige grillspydene som denne øya er så kjent for. Fantastisk dampende, marinert, kjøtt av okse hengende fra taket over bordet i lange grillspyd (som helst skal være spikket av lauvbærtre, grillspydene altså, ikke bordet). Bare å dra kjøttet ned fra spydet og over på tallerkenen og la det blande seg med alt det gode tilbehøret. Litt salt og pepper og så bon appétit. Da var det irriterende da, å oppdage at vær eneste salt og pepperbøsse i hele restauranten sto plassert ut på bordene rett under det dampende kjøttet. Selvfølgelig med den naturlige følge at hvert eneste hull, i hver eneste bøsse, var helt tettet igjen av fett og damp. Sikker veldig bra for spisestedets krydderbudsjett. Dog veldig irriterende for gjestene.
Et annet potensielt irritasjonsmoment med kjøkkenet på Madeira knyttes til det portugisiske kjøkken. Disse fantastiske grillspydene heter Espatata når du bestiller dem. De heter det selvfølgelig ellers også, men det er under bestillingen problemet gjerne kan oppstå. I hvert fall for oss som ikke er så veldig bevandret i portugisisk uttale. For ordet espatata kan fort klinge som ordet espada i kelnerens ører. Og da er det plutselig en fiskerett du får servert. En spesialitet der nede det også, men kanskje ikke det du er mest glad for å få servert hvis hjernen din er helt programmert for et grillmåltid med kjøtt som hovedingrediens. Eller den andre veien. Ønsker fisk av hele ditt hjerte, men ender opp med kjøttretten. Siste variant er jeg dog ikke så opptatt av.
Brødskiver som ramler med smørsiden ned derimot. Det er jeg opptatt av. Irriterer meg noe voldsomt. Er dette en naturlov mon tro? Du står der ved kjøkkenbenken, og har akkurat fått på smøret og gjerne litt pålegg. Gjerne den siste, av den resten med pålegg, du har gledet deg til så lenge. Og vips så tar skiva seg en flytur. Helt av alene, med nitten i stil, og lander med smør og påleggsiden ned. På gulvet. Og legg merke til at dette stuntet som regel skjer først når alt det gode er vel plassert på toppen av brødskiva. Helst etter at ingredienser, som et par skiver sylteagurk og en god slump remulade eller majones er på plass. Og alltid med påleggssiden ned mot gulvet. Har også en følelse av at for eksempel syltetøy som pålegg, er mye mer fallvillig enn ost. Med unntak av smøreost. Den stiller på linje med syltetøyet. Eller som stekt egg med hel plomme er, i sammenligning med hardkokt egg.
Er det virkelig sånn, eller bare virker det sånn? Kunne vært morsomt og sett en vitenskapelig utredning på dette en gang. Kanskje ikke så enkelt å få til, men vi lever tross alt i et samfunn som har ilandsatt folk på månen, hatt gjenstander på Mars, og oppdaget penicillinets fortreffelighet. Så helt umulig burde det vel kanskje ikke være. På den annen side så har jeg ennå ikke sett noe godt middel mot helt vanlig forkjølelse. Og helt ærlig, så må jeg vel innrømme at det er mer nyttige oppfinnelser enn brødskivers fallvaner mot gulv. Men irriterende er det.
Også plastgafler av gatekjøkkentype. De små hvite du sikkert vet. Jeg liker nemlig å spise gatekjøkken mat med gatekjøkkenbestikk. Føles av en eller annen grunn veldig riktig. Selv når jeg tar med meg maten hjem til hulen min for å sette den til livs der, synes jeg det er riktig med plastbestikk av gatekjøkkentype. Men en viss grad av kvalitet bør det vel være mulig å få til.
Borte i gata, her hvor jeg bor, er det et sånt kebabkjøkken. Jeg liker maten der. Spesielt den kebaben med kyllingkjøtt. Smaker godt, og serveres i rause porsjoner. Godt pakket inn er den, med en sånn pose ytterst som holder maten varm så lenge som mulig. Fornuftige priser operer de med her også, og på toppen av kebaben er gaffelen kjekt plassert. Alt klargjort for å nytes.
Og det gjør jeg alltid. Nyter den. Men hvor lenge jeg nyter varierer. Ofte kommer jeg bare et stykke ned i den før gaffelen min slutter å være gaffel. Den blir rett og slett bare en plaststang uten noe praktisk nytteverdi. Tennene dens derimot er nå omgjort til tannpirkere i plast og befinner seg langt der nede i pitabrødet et sted. Mye smånervøs leting etterpå kan jeg med nesten full sikkerhet slå fast at alle delene er funnet og, at jeg ikke risikerer å sette fast en plastdings i halsen. Men bare nesten. Resten av måltidet forgår i en viss spenning. Og er jeg ikke hjemme i egen hule, med tilgang til eget spiseverktøy, så foregår resten av nevnte måltid med mye griseri og høyt forbruk av servietter. Det er irriterende det. Særlig når bilsetet må rengjøres i etterkant.
Hyggelig å irritere seg litt kjenner jeg, her jeg sitter og skriver. Jo mere irritasjonsmomenter jeg skriver om jo flere kommer jeg på. Blir jo rene Husker du programmet det. Det var forresten også et tv-program som irriterte meg så vidt jeg kan erindre. Men det får bli en annen historie på et annet nettsted. Mer historier om irriterende ting rundt temaet mat derimot, skal jeg skrive mere om her. Ganske snart. Og fortell meg gjerne om ting som irriterer deg rundt temaet mat. For jaggu er det moro å irritere seg også.
Skrevet av Per Sibe
