Reisetrangen slo plutselig ned i husfruen her for en liten stund siden. Ja direkte rastløs virket hun der hun ble observert surfene rundt på det store internettet. Denne atferden kjente jeg igjen og holdt meg klokelig borte fra ledene spørsmål som kunne bringe meg ut på reiser jeg ikke hadde mye tid til.
Nå viste det seg ganske fort at det var ingen fare for at jeg var tiltenkt en rolle som reisende. Det skjønte jeg en dag da jeg hadde inntatt tenkeposisjon på sofaen og overhørte husfruen i samtale med svigermor før jeg hadde rukket å komme helt inn i de dypere tenkemodi. Ord som brattwurst, billettpris og Color Fantasy fikk meg raskt til å forstå at dette dreise seg om reise med Kiel-ferge helt uten ektemann. Noe som ble meddelt meg på en klar og bestemt måte da jeg igjen åpnet de lys blå noen sekunder etter avsluttet tenkepause.
Mamma og jeg tar en tur til Kiel en av dagene lød det i øregangen min. En dato ble meddelt uten at jeg helt fikk med meg den. Kjempeflott, svarte jeg mest for at det var enklest å svare sånn. Jeg er nemlig ikke spesielt taletrengt etter samhandling med sofaen.
Og så kom dagen, helt uten at jag var helt forberedt på det. Helt uforberedt var jeg vel heller ikke, men nok til at jeg fikk litt tidsklemmepuls da svigermor sto i døra med koffert og påskrudd sjømannsblikk. Jeg var nemlig mitt oppe i flytting av kontor og andre arbeidspregede gjøremål akkurat i de dager. Og når man er det så passer det ikke så bra med rolle som husfar og middagstryller til husets pøbler i pubertetsalder.
Kjørte husfruen og moren hennes til nærmeste togstasjon, mens jeg instruerte dem om hva som var lurt og prioriter pengene sine på i båtens taxfree. Helt overbeviste over at mine forslag var de lureste, virket de dog ikke da de forsvant inn på toget.
Så satt jeg der da. Med middagsproblemet mitt. Noen timer til ungdommen kom sultne fra skolen. Masse å gjøre og middag som burde bli ferdig i tide. Og en viss standard krever mine ungdom når det er selveste matskribenten som skal lage maten. Men i tillegg så måtte det være enkelt og raskt å lage. I det minste så enkelt og raskt at det ble tid til andre sysler ved siden av.
Valget falt på Go ’helg tilbudet til nærmeste Kiwi-butikk. De reklamerte med middelhavsmarinert kalkunfilet og det hørtes akkurat ut til å dekke mine krav. Men 150 gram pr. person blir vel litt i underkant for en sulten gjeng. Jeg doblet det hele. Sikkert litt i overkant, men det løser jo morgendagens påleggsvalg til skolemat. Og så ble det så enkelt å regne hvis man valgte å doble. Meg selv og to ungdommer blir tre mennesker. To kalkunfileer istedenfor en blir seks fileer. Superenkel matte.
Ris blir bra til og en pakke frosne wok-grønnsaker dekker opp unnskyldningen om at far lager selvfølgelig sunn mat. Det hele så veldig lovende ut.
La kjøttet ligge en halv times tid i romtemperatur leste jeg ett eller annet sted. Så bra. Akkurat en episode av Kongen av Queens det jo. Så da moret jeg meg med Doug og Carrie, mens kjøttet drev med på sitt.
Og så var jeg klar. Risen tok sine drøye tjue minutter, så det var en bra plass å starte. Ris ble målt opp i litermålet og tømt i kjelen, en klype salt tok samme vegen før litermålet igjen ble fylt med vann og videre over i kjelen. Et lite tips her må jo være rekkefølgen på ris og vann i litermålet. Ris først og vann etterpå så slipper du masse ris godt fastklistret på innsiden av målet. Ikke noe stort problem, men et lite tips. Det blir alltids nok ris å koste opp fra benk og gulv uansett.
Så var det fuglen sin tur. Krydring var unødvendig. Som navnet tilsa så var den jo middelhavsmarinert.
Her måtte jeg stoppe og undres litt. Var den marinert i selve Middelhavet? Eller har de importert vann derifra og putter kalkunen opp i det, her i landet. Det er vel kanskje det mest sannsynlige, da kalkunen ikke akkurat er noen trekkfugl. Eller bader de lokale kalkuner i såkalte fuglebad, og eksporterer dem nordover til oss. Og hvor befinner i så fall disse fuglebadene seg? Kjente jeg ble litt skeptisk til tanken på overfylte badestrender bestående av badende turister og kalkundeler som ble marinert i skjønn forening.
Her kunne jeg fortsatt tankespillet, men jeg forsto jo at det var nok ikke sånn. Så da hev jeg meg heller over varefaktaen på boksen fuglene var levert i. For så å gi opp det og innrømme igjen for meg selv at tiden jeg kunne lese så liten skrift, uten kunstige hjelpemidler, er nok over for lenge siden. Kunstige hjelpemidler ble derfor hentet, plassert på nesen og nytt studie av varedeklarasjonen ble igangsatt. Joda det var som jeg tenkte, blant ingrediensene sto det oppført blant annet ting som olivenolje, krydderurter og krydder. Dog ikke nærmere spesifisert, men med sterk tro på at krydderurter og krydder var av typen som man fort forbant med maten man spiser i landene rundt Middelhavet, lot jeg stekepanna og en dæsj rapsolje bli passe varm og la filetene i panna. Risen hadde i mellomtiden kokt opp, blitt rørt i en omgang, og sto nå med lokk på seg og småputret.
Da dukket et nytt problem opp. Oppskriften sa noe om noen minutters bruning på hver side, og så noe om å trekke panna til side og la den ettersteke noen minutter. Det er ikke lett når du er oppsatt med en enkel stekepanne med plass til to til tre middlhavsfilleer, en pose wok-grønnsaker og seks kalkunfilleer som skal bli ferdig omentrent samtidig som risen. Alltid hyggelig å spise sammen må vite. Husets kvinnelige ungdom hadde allerede kommet hjem og den mannlige representanten var ventet inn hvilket minutt som helst.
Løsningen var enkel. Kort og rask bruning på hver side i mellomvarm panne. Over i en ildfast form sammen med steikesjyen, og inn i den forvarmede stekeovnen. Ny rask bruning av flere fileer og historien gjentas med påfylling i stekeovnen. Men denne gangen fikk all den den deilige steikesjyen, full av gode krydderier, bli igjen i steikepanna.
Varmen på steikepanna ble skrudd godt opp og så rett i med de frosne grønnsakene. Da ble det liv kan jeg opplyse om.
Lyd og røykshow. Men det hele går ganske fort over, og grønnsakene inntok fort en ganske lekker konsistens og farge.
Og det det var ganske nøyaktig i det øyeblikk eggeklokka som passet risen fortalte at den var ferdig kokt og kalkunen var akkurat passe gjennomstekt uten å bli tørr. Trakk risen vekk fra gryta, ga den et par forsiktige vendinger med røreskjea før lokket ble lagt på igjen. Så kunne den stå der mens jeg gjorde alt det andre. Som for eksempel svare telefonen fra guttungen som fortalte at han ikke kom hjem slik at jeg ikke trengte å tenke på middag til han i dag.
Men godt ble det!
Skrevet av Per Sibe
