Om litt er kaffen klar heter det seg jo i den nydelige sangen til danske Povl Dissing. Denne sangen som sikkert mange av oss har nynnet på gjennom årene, heter faktisk ikke Om litt er kaffen klar. Nei da, den heter egentlig Svantes lykkelige dag. Men hva den egentlig heter er vel ikke så farlig i denne sammenhengen, så blås i det.
Essensen er i alle fall at det er mye klokskap i linjene «Livet er ikke det verste man har og om litt er kaffen klar». Men nå sporer jeg litt av her. Dette er jo ikke en musikkspalte, men en matspalte, og da skal den jo helst handle om ting du kan fylle munnen med og ikke ørene, og ørene gjør seg best helt uten kaffe…
For poenget mitt var nemlig bare å nevne at ordet litt i denne sammenhengen, når det kommer til tid og kaffekoking et relativt vidt begrep. Tiden det tar å sette sammen en kopp kaffe, kan jo dreie seg om alt fra sekunder og opp til veldig mange minutter. Alt etter smak og behag. Og ikke minst krav til kvalitet.
Selv vingler jeg en del her, så veldig store krav har jeg ikke til de daglige koppene med kaffe. Som familiens eneste kaffeforbruker, blir det gjerne noen kopper pulverkaffe av hurtigtypen. Etter mine meninger ikke noen stor kulinarisk opplevelse denne type kaffe, men raskt, enkelt og oppkvikkende er det. Vannkokeren er rask, og så er det bare å vanne kaffepulveret du har plassert i koppen. Klar, ferdig, drikk og så går livet videre, med en litt mere våken meg på lasset.
Forhånds varslede gjester, eller gjester som tydeligvis har tenkt å slå seg ned for en stund, ender gjerne opp med en kopp filterkaffe. Helt greit. Tar litt lenger tid å snekre sammen, men smaken hever seg noen hakk. I hvert fall i mine smaksorganer.
Har jeg derimot lyst på å glede egne smaksorganer og besøkende venner enda litt mer, så er det Tassimo-maskinen som gjelder hos meg. Er visst ikke bare jeg som endte opp med en slik under juletreet sist jul. Både utvalg og kvaliteten på kaffen virker på meg som oppadgående.
På reise innlands er det Statoilkopp-avtalen som har vært den gjellende. Hyppige stopp ved landets bensinstasjoner for fylling av kopp blir fort en del av transportetappen når man reiser langs norske landeveier. Har nok garantert tjent inn koppen min hvert år. Fullt brukbar kaffe er det også. Ser forresten at de nå har begynt å lansere den nye 2014 utgaven. Nå også med beltefeste. Kreativiteten vil visst ingen ende ta.
Ikke problemstillingene heller. I det minste mine problemstillinger. Planlagt reisetid må jo oppjusteres hvis man skal ha den minste sjanse til å nå frem til avtalt tid. Dog ikke noe stort problem. Bare å regne, kjøretiden med innlagt pausetid en del av reisen og opplevelsene. Problem solved.
Et litt større problem for meg er at jeg fort kan oppleve den kaffen som lettere fetende. Må nok mye sterkere selvdisiplin enn det jeg oppsatt med, for å gå inn på en sånn bensinstasjon, fylle koppen med kaffe, og overse alle de andre fristelsene i matveien som ligger der. Er nok alt for glad i mat til det, jeg. For utvalget de legger frem av pølsevarianter for eksempel, er jeg neste fristet til å kalle sjofelt. Baconpølser, Ragnarockpølser, ostepølser og franske hotdogs for bare å nevne litt av utvalget. Er ikke sjelden jeg bare må ha med en sånn.
Gjerne i brød og med en kald brus til. Og det nye sjakktrekket med «alltid en wiener for en tier (som faktisk koster kroner 11 hvis du spiser den der utrolig nok), gjør det jo nesten helt umulig å bare komme ut igjen med en enkel kopp kaffe. For ikke å snakke om når først pølse og cola er unnasvelget, hvor godt smaker det ikke da med noe søtt bakverk til kaffen? Og etter kaffe og wienerbrød, og ofte nødvendig skjorteskift/smulefjerning fra skjegg før kundemøte, er det jo snart tiden for å fylle koppen igjen. Og så er de på an igjen.
Min løsning på problemet ble til slutt å nekte koppen å bli med så mye på tur.
Kan skrive mye om bensinstasjonenes fristelser, men det får bli en annen gang og en annen artikkel.
Nå tilbake til den om kaffevaner.
Innimellom har man lyst på den virkelig store kaffeopplevelsen. Ikke noe problem det egentlig, man tar bare på seg gåbortskoene og tar turen til en lokal kaffebar og koser seg der en time eller to. Sitte der, mens man titter på folkelivet og lar verden gå forbi i sakte film utenfor vinduet. Kultur står dette oppført under i min bok.
Men det er litt tiltak da. Som husstandens eneste kaffedrikker er det litt knotete hvis man stadig må iføre seg ytterbekledning og forklare at jeg skal bare ut å ha en kopp kaffe. Ganske mye tid tar det også, sånn opp mot den daglige arbeidssituasjonen.
Satt og tenkte på dette her for en stund siden. Det må da gå an å nyte en kopp med virkelig god kaffe på sin egen hjemmebane. I det minste en kopp om dagen, så fikk man heller spe på med hurtigkaffe i frysetørret form ellers.
Og det må ha vært da jeg kom på det. Jeg hadde jo fått servert fantastisk kaffe hjemme hos innehaveren av mineoppskrifter.no. Selveste Tonny er jo en kaffekjenner av rang og kan sine kaffebønner. Var det mulig å lure ut litt info av han tro. Måtte jo gå bra det. Ikke var det så lenge til neste redaksjonsmøte heller.
På den personlige sakslista ble det høytidelig skrevet inn : Husk å finn ut hvordan Tonny lager den gode kaffen. To streker under ble det også. Viktige ting setter jeg nemlig ofte minst to streker under. Noen ganger blir de ikke helt under forresten, med det resultatet at jeg aner ikke hva som egentlig er skrevet under alle viktig strekene.
Det gikk derimot veldig bra denne gangen. Så da forrige dagens redaksjonsmøte ble avtalt pr. telefon, bestilte jeg en kopp kaffe i samme slengen. Jo da, Tonny så ikke noe grunn til at jeg ikke skulle få det. Den gode fortsatte jeg. Skal nok gå bra det også forsikret Tonny. Tøft utbrøt jeg og begynte allerede å glede meg.
Den avtalte dagen for redaksjonsmøtet dukket opp og avsted bar det i en grøssen morgenstund. Ingen morgenkaffe før jeg dro, pålagt alene-hjemme-tid for statoilkoppen og ikke noe kaffe på den nødvendige fergeturen. Her skulle savnet etter kaffe være på sitt høyeste når jeg ankom møtet. Og da mine venner, da skulle mine forventninger til den virkelige gode kopp kaffe tilfredsstilles.
Om den svarte til forventningene, og om jeg fikk lurt ut noen triks av Tonny. Vel, det får bli neste artikkel.
Skrevet av Per Sibe
