Og for dere som leste forrige artikkel jeg skrev om den gode kaffen, dere vet jo at jeg ankom redaksjonsmøte i Horten usedvanlig kaffetørst, og nå skulle det finnes ut av hvordan Tonny gjorde det for å få til den kaffen som jeg liker så godt.
For dere som ikke har lest den første artikkelen så må jeg bare si at det var dumt, men at dere fortsatt har sjansen til å gjøre det.
Men ville Tonny dele på kunnskapen sin. Hei, Tonny, vil du forklare leserne av mineoppskrifter.no hvordan du lager en god kopp kaffe? Klart det mente Tonny, uten å tenke seg om. Der har du han. Tonny er nemlig veldig opptatt av at alle skal få lov til å nyte det aller beste når det kommer til mat og drikke. Ikke det minste merkelig at mineoppskrifter er blitt et så bra nettsted som det har blitt. Når eieren deler sine kunnskaper og oppskrifter som han gjør, vel så gjør gjerne leserne det også. Tonny er glad i leserne sine, så fortsett å sende inn oppskrifter. Det får bli dagens oppfordring før vi trekker oss ut på kjøkkenet og tar del i Tonnys kaffekoking.
Man koker ikke kaffe rettet Tonny med en gang. Man trekker kaffe, i Aeropress. Nymalte kaffebønner skal på ingen måte møte boblende vann på 100 grader eller det som varmere er, forklarte Tonny mens han lot vannet fra krana renne en stund. Friskt vann av bra kvalitet må man ha og da er det å la det renne. Friskt, iskaldt vann helles så over på en skinnende ren vannkoker som det så settes strøm på.
Vannet kokes opp, helt uten den minste kontakt med kaffe, før den så får kjøle seg ned til en perfekt temperatur. Og i følge min venn så er denne perfekte temperaturen på mellom 92 og 95 grader. Et par grader slingringsmonn altså. Det må jeg si. Og sa det. Men da var Tonny allerede i gang med tørrvarene. Eller kaffebønnene som jeg kaller det, når det er kaffekjennere i rommet. Eller produktet fra kaffetreets bær når jeg vil prøve å imponere litt.
Uansett navn, så hadde i alle fall Tonny bestemt seg for at i dag skulle vi nyte kaffe fra Brasil, nærmere bestemt Bahia i Chiapada Diamantian dalføret. Og skal man bli enda mer spesifikk så kom dagens utvalgte kaffebønner fra gården Fazenda Oura Verde og bondens navn er Candido Vladimir Ladeira Rosa. Han hadde varsomt høstet dem og solgt dem til firmaet Kaffa som hadde brent bønnene på beste måte. Videre sendt de brente bønnene til Tonnys lokale kaffepusher i Horten, Traktern, hvor så Tonny hadde plukket den opp. Og her er det ikke tid til sommel. God kaffe bør nytes senest tre uker etter brenning. Så type store innkjøp for å ha over vinteren er ikke noe tema når det kommer til god kaffe. Imponert? Jeg ble.
Men tilbake til kaffekokeren, unnskyld kaffebryggeren. Han var nemlig i full gang med å måle opp kaffebønner. 14 gram skulle det være til en kopp kaffe. Ikke 13 eller 15, nei 14 gram. Egen vekt til formålet hadde han også og ikke lenge etter lå 14 gram kaffebønner klar til å bli malt i boksen sin.
I min verden er det å male kaffe det samme som å knuse disse bønnene. Slik er det ikke i en kjennerverden. For så vidt på linje når det kommer til at det er å knuse dem, men der stoppet likheten. Hadde du spurt meg før denne opplysende dagen så jeg nok fortalt deg at det godt kunne brukes en hammer, men at en slik håndkvern ville lette arbeidet, hvis man hadde en slik da. Sånn var det ikke. En skikkelig kvern er viktigere en jeg hadde trodd. Poenget er nemlig at bønnene blir knust til samme størrelse på hvert korn. På den måten ble alle de gode aromaene og stoffene levert i akkurat samme, og passe store doser.
De gamle gode håndkvernene var bare å glemme, de malte ikke jevnt nok, slo Tonny fast, mens han klargjorde sin egen kvern. Wilfa var hans favoritt. Trodde nesten han snakket om en nyinnkjøpt sportsbil da han gjentok med ærefrykt i stemmen, Wilfa CGR-1. Et vidunder av en maskin som blant annet er anbefalt av World Champion barista Tim Wendelbo.
Finnes sikkert andre greie kverner også mente Tonny, men som ikke så noen grunn til å prøve noen av dem. Hvorfor skulle han det forresten når han var så fornøyd med den han har.
Men å kverne bønnene til jevne korn er ikke nok for å få en god kaffeopplevelse, til nød en tørr kaffeopplevelse, men ikke en god. For kaffen må jo selvfølgelig blandes med vann og presses over i en egnet drikkeanretning.
Neste verktøyet som ble tryllet frem var nettopp til slikt bruk. Et merkelig rør med forskjellige duppeditter på.
Aeropress var navnet på dette kjøkkenets sin utgave. Går sikkert bra med en sånn presskanne også tenkte jeg, helt til jeg hadde hørt noe om,lag med komprimert luft og andre fordeler, som jeg egentlig ikke forsto noe særlig av, men nok til å holde det med, vanlig presskanne, helt for meg selv. Nykvernet kaffekorn ble fylt i røret, etterfulgt av riktig temperert vann i en passe stråle og under jevn omrøring. 50 sekunder omrøring er sånn passe. 49 og 51 er sikkert ikke det, men det turte jeg ikke å spørre om. Men 50 er sikkert greit. Og jo nærmere man kom oppgitt tid så, så man hvordan et nydelig skum dannet seg på toppen.
Å, se det nydelige skummet da, utbrøt skribenten meg, og slo hendene begeistret sammen. Feil utbrudd forsto jeg øyeblikket etter. Dette skummet er bittert og skal ikke drikkes forklarte kaffetrollmannen overbærende. Heldigvis la han til at dette var en av de tingene, når det kom til kaffebrygging, mange ikke er klar over. Enda godt å høre at jeg ikke var den eneste dusten på dette, og at jeg hadde mesterens tilgivelse på min dumhet. Med litt gjenopprettet selvbilde ble jeg stående å se hvordan Tonny og en teskje fjernet skummet med elegante og samkjørte bevegelser.
Skummet fjernet. Noen lokk og dingser ble ordnet. Hele Aeropressen ble satt øverst på en tom kaffekopp. Tonny fortalte noe om å presse jevnt og ikke for fort og dermed spredde den deiligste kaffeduft seg i rommet mens koppen ble fylt.
Værsågod erklærte mesteren.
Om kaffen smakte. Ingen tvil om det. Nøt hver dråpe mens redaksjonsmøte gikk sin gang og jeg sendte varme og gode tanker til en kaffebonde der borte i Brasil. For dette var godt. Og da gjør det ikke noe at kanskje teksten på sangen må diktes om til Om enda litt lenger er kaffen klar. For det er det er vel verd å vente litt lenge på en smaksopplevelse som dette. En annen del av sangen er det i hvert fall ingen grunn til å forandre, og det er der det står.
Livet er ikke det verste man har!
Skrevet av Per Sibe
