Oldemors Karjol – ja, ja, ja, jaaaaa!

Søndag 1.juli 2012. Oldemors Karjol på Jevnaker i Oppland byr på god mat, det må vi bare slå fast. Og nå skal vi snakke om maten. Vårt besøk startet med en forrett, blomkålsuppe, frisk og god, kunne hatt litt mere smak, men fin var den. Det kunne også vært nevnt i menyen at den hadde bacon, men ingen av oss er vegetarianere så det går bra. Hovedretter var kjøttkaker i brun saus til den ene og flesk og duppe til den andre av oss. Det var opptur de luxe. Flesk og duppe tatt til et nytt nivå. Der Everts i Moss serverer flesk og duppe som er fet, tung og deilig serverer Oldemors Karjol flesk og duppe som er deilig, lett og frisk, og litt fet og god. Sesongens grønnsaker som muligens var smørdampet var en fin vri, det var også pestoen på toppen av potetene. En klar vinner. Kjøttkakemiddagen var veldig tradisjonell og god, en fin vri her var kålstuingen som var av finstrimlet kål, det gjorde at den ikke ble tung, men heller usedvanlig lett til kålstuing å være. Også en vinner hvis du liker trad. kjøttkakemiddag. Man kan også kjøpe med seg kjøttkaker og det gjorde undertegnede, som nesten ikke kan vente på å spise dem på fersk lompe med masse smør. Desserten var topp den også. Vaniljeis som virkelig smakte vanilje, nesten i overkant, det smakte faktisk som frossen vaniljesaus. Men det var ikke over grensen, det var nydelig. Tilslørte bondepiker blir heller aldri feil når alle ingrediensene er hjemmelaget, eller ihvertfall så godt som hjemmelaget (angivelig laget på en gård i nærheten). Alt i alt en topp opplevelse, og servicen? Vår hjelper ved bordet var en hyggelig pike under opplæring, la oss håpe hun blir i jobben, topp service. Oldemors Karjol anbefales på det aller varmeste!

Mer om Oldemors Karjol – ja, ja, ja, jaaaaa!

Oldemors Karjol, en velkjent frase i Norge, bærer med seg en dybde av kulturell rikdom og historisk betydning. Denne karakteristiske benevnelsen refererer ikke bare til et transportmiddel fra en svunnen tid, men også til en rolig og kjærlig matriarkfigur i mange norske familier. Nå i disse moderne tider tar vi et dypdykk i fortiden for å utforske denne fascinerende delen av vår kulturelle arv.

Et som mange kanskje ikke vet om Oldemors Karjol, er at det faktisk var et sosialt statussymbol på 1800-tallet. En karjol var en lett to-hjuls vogn trukket av en hest, som oftest brukt av de mer velstående lagene i samfunnet. Dette skyldes først og fremst konstruksjonen og materialene som ble brukt i fremstillingen av vognene. Rik ornamentikk var typisk, noe som gjenspeilte eierens velstand og status. Å ha en slik vogn i sin besittelse var derfor et tegn på suksess og prestisje.

Oldemor, som en respektert og høyt verdsatt figur i familien, ville ofte være den som ble æret med bruk av denne vognen. Dette ga opphav til dette uttrykket. Oldemor var sentrum for familiens rike historie, og det at hun kunne delta på turer i vognen underbygget hennes betydning. Oldemors karjol ble derfor et symbol på familiens forbindelse til fortiden, men også et hjulene-symbol for fremgang i samfunnet.

Dette uttrykket, «Oldemors Karjol”, har altså ikke bare en bokstavelig betydning, men også en dypere betydning på flere nivåer. På 2000-tallet lever det videre i folks bevissthet. Selv om få av oss nå har sett eller brukt en ekte karjol, står begrepet «Oldemors Karjol» som et sterkt symbol på vår felles historie – en blanding av nostalgi, arv, og tradisjon.

I dag fungerer «Oldemors Karjol» mer som en metafor, som innkapsler verdier av respekt for de eldre, ærbødighet for historien, og beundring for skjønnheten i det enkle. Når vi sier «ja, ja, ja, jaaaaa!» til Oldemors Karjol, anerkjenner vi den dyrebare arven som våre forfedre har overlevert til oss. Vi omfavner gammel visdom, tradisjoner, og verktøy – samtidig som vi gir uttrykk for vår dype takknemlighet for å være en del av denne kontinuerlige og evige norske historien. Faktisk er det å si «ja» til Oldemors Karjol mer enn en hyllest til fortiden. Det er en positiv bekreftelse på våre røtter og vår identitet. Gjennom denne erklæringen av og forståelsen for hvem vi er, styrker vi også vår kollektive identitet og enhet som norsk folk. Vi anerkjenner betydningen av vår arv, både som individer og som et samfunn.